Pils, allsang og Kanaripoging
Stemmen har meldt sin tilbakekomst, stølheten i legga er borte og klærne, fotballdrakta og fuglaskjerfet ligger strategisk plassert i skittentøyskurven etter å ha blitt søkkvåte av svette og øl. Sommerfestivalen 20og10 er unnagjort!
Skrevet av kfl.no
På lørdag ble årets sommerfestival arrangert. Sola skinte, grillen grilla og innerst i Martin’s blei det arrangert konserter med flere forskjellige artister, hvor alle innslagene hadde tilknytning til fugla. Å gå inn i et mørkt konsertlokale midt på en solfylt sommerdag er jo som tatt ut av en Jokke-tekst (”Er’u av typen som ikke blir brun og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det…”), men er’e sommerfestival, så er’e faen meg sommerfestival.
De som møtte opp før kampen fikk bl.a. høre Espen Skjærlunds komposisjon ”Sang Til Falne Fugler” som er inspirert av Stig Spantell (R.I.P), Jordbakkes tiradesang mot Eggen (”Knuse Brillan Te Eggen”) og den tradisjonsrike allsangvennlige halvhymna vår ”Änglarna fanns” med Heidi Martinsen og Mykle akkompagnert av The Barmates.
Etter unpluggedbiten av årets sommerfestival fikk endelig gutta i Fetter Tom plugga inn jack/jack-kabelen, skrudd forsterkerne på elleve og sørga for at all ørevoksen man eventuelt måtte besitte ble sendt til himmel eller helvete – eller 2010. Dan Vetle, vokalisten som er oppvokst på Skjetten og som er fuglagutt, sørga sammen med resten av gutta for å holde et virkelig bra og rocka show! Med låter som ”Bestemors Hus” og ”Byssanlull” kommer Norge garantert til å se mer av disse gutta!
Kampen og resultatet av den skal det ikke rippes opp i her, men det godt å se at det satses på ungdommen. Og så er det godt å se at KFL fortsatt har evnen til å glede og provosere med en tifo som viser Eggen på alle fire og… Ja.. Hehe.. KFL leve!!
Etter kampen bar det tilbake til Martin’s for mer fotball og pils og man blei sittende og håpe at det ikke blei ekstraomganger i bronsefinalen ettersom man venta på at kveldens neste innslag skulle komme på scenen. Samme faen hvem som vant bare det blei avgjort etter omtrent nitti minutter. Våre bønner blei hørt. Amen.
De neste på scenen ble gutta fra Lillestrøm, Kaza & Karlsen, som denne gangen hadde tatt med seg Lillestrøm-gutten Official. Beatsene drønnet fra scenen og gutta så ut til å få opp stemninga etter tapet mot trøndra. Karlsen ropte ut ”Skarru værra virru værra Lillestrømgutt??!” og folket i salen svarte som seg hør og bør ”JA, FOR FAEN”. Kaza og Karlsens appeller nådde ut og etter å ha hørt guttas tre fuglasanger kom man i bedre humør.
De neste på scenen innerst i o heilage Martin’s var sjølveste Drekkameratene. Folk flokket seg til foran scenen og etter allsangen før konserten å dømme lå det noe magisk i lufta – dette kunne bli en legendarisk konsert!
Og visst faen viste det seg å stemme. Stemninga før konserten var enorm og i løpet av konserten steg den om mulig enda mer! Arild, Johnny, Joe, Roar og Per holdt en reunionkonsert som gjør at Turbonegers reunionskonsert i 2002 og Elvis’ tilsvarende konsert på slutten av sekstitallet kan gå og fistf… Nei, det får være nok slik for denne gang…
Drekkameratene starta med hymna ”Drekkadag” og fortsatte med perlene ”Drekka mer”, ”øl øl øl”, ”Shine On You Crazy Diamond”-lange ”Øl”, ”Drekkamerat”, ”En på krita” og ”Hold kjeft og drekk!” for å nevne noen. Midt i oppe i alle disse godlåtene tok stemninga av foran scenen! Det var pælming av ølglass, svette, testosteron, øl som fløyt i været og syk poging som man kan kjenne igjen fra konserter med Pennywyse, Black Flag og Dropkick Murphys. Eller som Drekkameratene kaller det – ”Kanaripoging”. Og kanaripoging blei det virkelig da gutta fra Fjellhamar og Rælingen dro i gang med strofene ”Hallo fotball-Norge, ja du veit hva vil ha, det beste lag i fotball, som spiller her i dag, det finnes ikke makan her i landet eller hva, de gul og de svarte, de gjør det alltid bra..”. Før denne fuglasangen hadde Arild spilt opp til allsang på låta ”Ja, Lillestrøm våkn opp i dag” på gitaren sin. Har’u ikke våkna da så er du mest sannsynligvis dau.
Gutta holdt det gående i noe over en time (Hvem tar tida?) og det var som sagt allsang, velting, skåling og storming av scenen da Drekkameratene avslutta med hymna (Drekkadag igjen).
Et ord: Legendarisk!
Hælene er nede fra taket og tenna er dratt ut av tapeten. Takk for i år!
Publisert: 12.07.2010 kl. 13:11 - Sist endret: 19.08.2010 kl. 07:10
Publisert i KFL-nyheter | Generelt
